2020 – The year (live) music died?

Jeg hadde gledet meg stort til sommeren 2020. Ikke bare på grunn av planlagt ferietur med familien. Nei, jeg hadde nemlig fått dagspass til Tons of Rock for å se Iron Maiden av kona. Jeg hadde billett til Danzig. Og til å se Mayhem.

Det er nemlig ikke like lett å komme seg på konsert lenger. Ikke med små barn, jobb inne i hovedstaden og pendlertilværelse.

Så jeg hadde gledet meg stort. Til kul musikk. Å se gamle helter. Å møte venner. Drikke øl og synge. Å våkne med sår nakke og hes stemme. Men selvsagt, det skjer jo ikke nå.

Jeg savnet det  gå på konserter. Ikke det at det skjer så ofte, corona eller ei. Og jeg skal ikke påberope meg at jeg flyr rundt på diverse lugubre klubber og kjellerlokaler for å få med meg undergrunnsband før de slår gjennom.

I sommer skulle det bli litt annerledes. Maiden. Danzig. Mayhem.

Just sixteen, a pickup truck, out of money, out of luck

Jeg var 14 år første gang jeg så Iron Maiden live. Stedet var Drammenshallen. Anthrax var oppvarmere. Det var en fantastisk konsert, selv om albumet No prayer for the dying nok ikke regnes som en klassiker fra de britiske legendene30 år senere.

Siden den gang har jeg sett dem live seks-sju ganger.

For det er noe med Bruce Dickinson, Steve Harris, Adrian Smith, Dave Murray og Nico McBrain. Ja, og han nye fyren, Janick Geres, som var på sin første turné som fast medlem i nettopp ’90.

De begynner å dra på åra de også. Men de gir fortsatt jernet. Og frontfigur Dickinson er så utrolig godt drevet som vokalist og showman at det er en fryd, Selve bandet er så samspilt og «tighte» live at halvparten kunne vært nok.

Likevel, Maiden anno 2020 leverer ikke noe nytt. Og det er helt i orden. Det er noe rituelt over en Maiden-konsert. Du vet hva du går til. Det blir et forrykende sceneshow. Eddie dukker opp to ganger. De nye låtene spilles pliktskyldigst dersom det er et nytt album ute. Ellers er det allsang på de klassiske låtene.

Do you wanna bang heads with me

Forrige gang godeste Glenn Danzig valgte å avlegge Norge et besøk skar det seg for min del. Jeg husker ikke helt hvorfor. Men det må ha vært viktig. Ellers ville jeg jo selvsagt dratt?

Glenn Danzig er en levende legende innnen punk og rock. Han begynte som voklist i horrorpunk-bandet The Misfits, der sangene i stor grad var basert på klassiske B-filmer innen science fiction og skrekk, iblandet tenåringsangst. Alt akkompagnert av harde punkgitarriff og bassgang av brødrene Doyle Wolfgang von Frankenstein og Jerry Only.

Etter The Misfits, startet han bandet Danzig, som har blitt vel så legendarisk.

Det å få sett Danzig har lenge vært en drøm for meg. Og i år skulle den bli virkelighet. Dessverre skulle skjebnen det annerledes. Det blir ikke noe Evil Elvis på meg i år. Konserten er utsatt til neste år.

Wasted years

For jeg savner å gå på konserter. Enten det er i kjelleren på Revolver for å se Obliteration. Eller kjenne det fysiske lufttrykket da Slayer spilte i Norge for aller siste gang.

Covid-19 har satt en stopper for det.

Det er liten tvil om at artister sliter økonomisk nå. De har i realiteten yrkesforbud. De aller største bandene klarer seg sikkert takket være en omfattende katalog, salg av merch og strømmeinntekter. Samtidig, disse er kanskje den øverste ene prosenten av band og artister. De 99 prosent andre sliter. Og de sliter veldig.

Så kanskje du ikke behøver å få pengene tilbake for den konserten som ble utsatt. Kanskje du kunne kjøpe et album, enten digitalt eller fysisk. Kanskje du kunne unne deg en t-skjorte eller to fra et band?

Så sees vi neste år. På Ekeberg-sletta. På Sentrum Scene. På Union.