Kan mat være kunst?

Er mat kunst?

Den eminente matbloggeren Helle Øder Valebrokk, som står bak helleskitchen.no, stiller spørsmålet «Er mat kunst, eller har det gått for langt?».

Men hva er kunst? Spesielt i disse post-postmoderne tider.

Dersom en kunstner sier noe er kunst, ja, så er det det. Eller snarere. Det er det for sitt publikum.

Kunst appellerer til sansene våre, skal på et eller annet nivå lede til refleksjon, og kanskje til og med si noe om oss selv.

I innlegget sitt siterer Helle den italienske mesterkokken Massimo Buttora, som sa at matlaging er et håndverk, og ikke kunst.

Kunst eller håndverk

Dette minner meg veldig om diskusjonen om hvorvidt foto er kunst. Siden fotografiets fødsel har dette blitt diskutert. Og argumentasjonen har vært at foto ikke er kunst, men håndverk.

For meg kan mesterlig håndverk være kunst.

Enten det er foto, scene, film. Eller mat.

Ikke all mat er skapt lik

Men det er ikke all mat som er kunst.

Hverdagsmiddagen vil nok ikke få slik status. Å kalle Aaron Franklins brisket for kunst vil også være feil. Det vil heller ikke være riktig å si at Francis Mallmann er en kunstner.

Likevel vil jeg med en viss nervøsitet hevde at kokker som Heston Blumenthal, som lager mat som ser ut som helt andre ting, eller lager tapet som du kan spise, for en kunstner.

NOMA kan nok også falle inn under denne kategorien.

Her har fokuset vært å bruke de ressursene vi har i Skandinavia på et nivå som det er få forunt å komme til.

Hva gjelder den godeste Bottura, så vil jeg faktisk si at han også er en kunstner, selv om han nok vil rynke på nesa av det.

Jeg, en foodie?

Så over til det Helle bruker en hel del tid på.

Foodies.

Jeg elsker god mat. Jeg bruker gjerne Michelinguiden når jeg skal et sted. Jeg følger flere kokker og matkanaler på sosiale medier. Jeg har vel en halvannen hyllemeter med kokebøker. Og et velutstyrt kjøkken. Ute står tre Traeger-griller.

Hadde jeg hatt mer penger og en annen livssituasjon, kunne jeg nok ha funnet på å reise til steder kun for å spise på en bestemt restaurant.

Akkurat slik som fotballfans valfarter til Old Trafford, musikkfans som følger band på turné.

Det handler om interesser, om lidenskap.

Selv har jeg alltid mislikt foodie-begrepet. Jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje fordi jeg synes det er et for lettvint ord. Kanskje fordi jeg liker gastronaut bedre. Jeg vet ikke.

Men har dette gått for langt?

I motsetning til Helle har jeg ikke stått ved disken til det som sies å være verdens beste espresso i Italia og latt meg irritere over tilreisende foodies som forsøker å få det beste Instagram-bildet av kaffekoppen.

Shawn Walchef, som driver barbecuestedet Cali Comfort i San Diego, og er en av vertene på podcasten Behind the smoke, prenter inn at enhver tallerken, etthvert fat som går ut kjøkkendøra må være sexy og «Instagram worthy».

For restauranter vet hvilken enorm makt som ligger i foodies og sosiale medier.

Jeg støtter helhjertet de restaurantene som nedlegger mobil- og fotoforbud.

Det handler tross alt om respekt for de som har laget maten.

Det handler om å konsentrere seg om måltidet og de opplevelsene man er i ferd med å få.

Og jeg synes det er interessant å se restauranteiere som Shawn som ser mulighetene som ligger der.

Bare ikke kall meg en foodie.