Tur-retur Helvete

Trauste NRK har satt seg fore å fortelle historien om norsk black metal. Det er en dokumentarserie som i stor grad lykkes med nettopp det, men ikke uten visse mangler. Dette er en serie for både fans og de som ikke er så godt kjent med Norges største musikalske eksportvare siden Edvard Grieg.

Jeg skal innrømme noe. 

Det har tatt meg veldig mange år før jeg begynte å lytte på norsk svartmetall. Til tross for at jeg har vært en ihuga metalfan i mange år, kom jeg meg aldri helt inn i svartmetallen.

Kanskje var det fordi da kirkene brant som verst på 90-tallet og “Greven” stod der og forsøkte å se ond ut, tenkte vi at de var idioter. Jeg var 16 da Fantoft brant, og Kristian Vikernes ble dømt for drapet på Øystein Aarseth.

Det var først nå, i godt voksen alder, at jeg jeg har begynt å virkelig høre på dette musikalske gufset fra Norges svarte granskoger og forblåste fjell. 

Det er nå jeg også har fått øynene opp fra hva Mayhem, Satyricon, Taake, Darkthrone og alle de andre har holdt på med. Jeg skjønner nå hva som lokker utenlandske fans til Norge.

Dette skulle egentlig være en anmeldelse av NRKs dokumentarserie “Helvete – Historien om norsk Black Metal”.

For det er en meget bra serie. Særlig de to første episodene er gripende. Vi følger grunnleggingen av Mayhem, får de sedvanlige intervjuene med de som var der. For misforstå meg rett, det er veldig interessant å høre Jørn Stubberud og Manheim fortelle om den første tida i Mayhem. 

Gripende intervjuer

Det som virkelig griper deg er når lillebroren til legendariske Pelle “Dead” Ohlin snakker om brorens liv, om hans depresjoner og selvdrapet. Det er gripende når en 52 år gammel Necrobutcher sitter nærmest med tårer i øynene og sier at han nok ikke har kommet over at kompisen tok livet sitt.

I den fjerde og siste episode triumferer svartmetallen, til tross for Varg Vikernes’ drap på Øystein Aarseth som jo var så sentral  å bygge opp miljøet. Her kommer Dimmu Borgir, vi får se Sivert Høyem opptre med Satyricon, og selvsagt, Jørn Stubberud som avslutter det hele med ordene “Who’s laughing now”.

Jeg skulle ønske jeg kunne sitte her og øse av meg med dyptgående kunnskap om Norges største musikalske eksportvare. Men det kan jeg ikke. 

Som sagt, jeg var ingen stor svartmetall-fan. Og det er ikke alt som går ned nå heller. Det er fortsatt mange av bandene jeg sliter med. Enten fordi de er for ekstreme, både musikalsk og på andre måter. Jeg sliter også med det teatralske, at de skal være så himla onde. Men det kan like så godt være alderen som spiller inn.

Enten du liker svartmetall eller ei, det er en en sjanger der norske band har legendestatus i utlandet. Folk reiser tross alt fra Brasil for å tråkke rundt i Schweigaardsgate der platebutikken til Øystein Aarseth lå i sin tid. 

Flott, men med mangler

Jeg har forståelse for at journalistene bak dokumentaren ønsker å fokusere på det musikalske.

Samtidig er det ikke til å unngå at norsk black metal har leflet med svært så kontroversielle saker. Mye garantert for å provosere. Andre ting er mer seriøst.

Sverre Rauch fra Thorns ble blant annet dømt for medvirkning til drapet av Aarseth. Taake har brukt hakekors på scenen. Bård «Faust» Eithun, trommeslager i Emperor og Thorns, ble dømt til 14 års fengsel for drapet på Magne Andreassen. Et drap Jan Axel «Hellhammer» Blomberg, trommeslager i Mayhem, støttet i en amerikansk dokumentar. Mayhem selger fortsatt t-skjorter med merket til Quislings hird.

Med “Helvete” har NRK forsøkt å fortelle historien om sjangeren. Til tider lykkes de svært godt. Men det føles likevel som om det mangler noe. Det ble vel mye Mayhem. Samtidig kan man nesten ikke underdrive Mayhems innflytelse. Likevel, jeg savner en noe større bredde. Oppsummeringen av svartmetallens status i dag er gjort svært overfladisk. Bare der tror jeg det kunne vært materiale til en episode til.