Harryhandelens forlokkende sang

Jeg er en harryhandler. Jeg handler til dels mye i Sverige. Og jeg er ikke alene.

Statistisk sentralbyrå har sett på hvordan grensehandelen i Sverige er anno 2019. Det er dessverre lite oppløftende lesing for norske butikker og den norske stat.

Fra fjerde kvartal 2018 til tredje kvartal 2019 har vi nordmenn harryhandlet for 17,9 milliarder kroner. 17,9 milliarder kroner! Det er en økning på 15,1 prosent fra året før.

Det er helt hinsides.

Og verre skal det nok bli. For det svenske Systembolaget, altså svenskenes Vinmonopol, planlegger å kutte avgiftene på øl for å demme opp for grensehandel til Danmark. Som om vi nordmenn trenger nok en unnskyldning for å krysse grensa etter kjøtt og børst.

Jeg handler mer enn bare kjøtt.
but why?

Forhenværende Venstre-leder, landbruksminister og fylkesmann Lars Sponhem uttalte famøst at han syntes svenskehandel av ganske harry, og dermed ble begrepet harryhandel født.

Men hvorfor valfarter vi nordmenn til Sverige?

For min egen del er det flere grunner.

Vi har hytte i Sverige, og dermed er det veldig greit å stoppe innom og gjøre litt storhandel på vei hjem. Selvsagt er det lavere prisnivået med på å lokke meg inn i butikkene hos Söta bror. Men også utvalget og kvaliteten er langt bedre enn hva jeg finner i en gjengs norsk kjedebutikk.

Billig, billig, billig

Joda, det er billigere. Kjøtt, ost, øl, vin og sprit er billigere i Sverige. Ikke bare litt. Det kan være ganske mye billigere også, litt avhengig av hva man kjøper.

Det er ikke alle varer som er direkte sammenlignbare med norske. For eksempel må man ut med rundt 100 svenske kroner per kilo med andebryst. I Meny-butikken koster et kilo andebryst godt over 300 kroner, om ikke mer. Men da er andebrystene ferske. I Sverige er de frosne.

Og så lenge den svenske kronen er svakere enn den norske, får man jo gjerne rundt ti prosent «rabatt» bare der.

O härliga harryhandel!
Kvalitet

Selv om det er billig, er også kvaliteten en helt annen på mange av de svenske varene. Nei, jeg snakker ikke om tokilosposene med dypfryste kycklingbröst. Det jeg snakker om er i ferskvarediskene.

Der finner du biffer, høyrygg, bringe, indre-og ytrefileter, svinekjøtt og kylling som ofte har en helt annen kvalitet enn det du finner i kjøledisken på Rema, på Meny, Kiwi og de andre norske kjedene.

Utvalg

På de store supermarkedene, eller snarere, hypermarkedene, langs grensa er utvalget av kjøtt, ost og andre meierivarer, allergivennlige varer og ikke minst godteri, noe helt annet enn det man finner selv på de største supermarkedene i Norge.

Her kan jeg, som den enkle barbecueentusiast jeg er, finne svinenakker, høyrygg, hele ribber (hele året), margbein og morsomme stykninger som rostas og lårtunge som jeg ellers ville måtte bestille hos Meny for å få tak i.

Jo, jeg vet vi har flotte nisjebutikker som Annis og Strøm-Larsen i Oslo, Idsøe i Stavager og Eide Handel i Tromsø, men det er ikke alle som har like lett tilgang til disse.

Det er ikke alt som frister i svenske butikkhyller
J’accuse

Emilie Zola får ha meg unnskyldt for å bruke den berømte tittelen hans. Men jeg anklager.

Jeg anklager Norgesgruppen. Jeg anklager Reitan-gruppen. Jeg anklager Coop.

For det er disse som skor seg på norske bønders arbeid. For det er disse som har tjent seg søkkrike på ryggen av bonden. Samtidig som Ola Dunk klager over at bøndene får for mye i støtte fra staten og det er bonden som er ansvarlig for høye priser og lav kvalitet.

Jeg anklager VG. Jeg anklager Dagbladet. Jeg anklager Nettavisen.

Jeg anklager norske medier for deres stadige fokus på pris og atter pris i matbørser og sammenligninger i flere tiår.

Jeg anklager den norske forbrukeren. Jeg anklager meg selv.

Fordi vi fortsetter å sende penger ut av landet. For at vi kjører i timesvis for å spare en tier på forferdelig dårlig bacon og fläskfilé.

Men til helga skal jeg på harryhandel igjen.  For å hamstre ribbe, høyrygg og entrecôte. Og ost. Og andebryst.